et innblikk utenfra

Livia Sennis fra Verona i Italia flyttet til Sverige i 1952. Her kan du lese om hennes blikk på Skandinavisk kjøkkenkultur.

Sigdal Magasin - LIvia Sennis

Livia Sennis er født i Milano i 1945. Familien kom til Sverige i 1952, men Livia flyttet tilbake til Italia midt på 1980-tallet. Hun arbeider som journalist og forfatter, og har skrevet ”Det hedervärda samfundet – Historien om Cosa Nostra”, som ble mye omtalt da den kom. Livia interesserer seg for mat, og har skrevet boken ”Italienske småretter”. I dag bor hun i Verona med mannen sin.

Når jeg hører ordet ”kjøkken”, går tankene til besteforeldrene mine i Rovato i Nord Italia. For meg er kjøkkenet deres det eneste ordentlige kjøkkenet. Eller rettere sagt spiseområdet, for selve kjøkkenet lå klemt inn under en trapp, cirka 2,5 m langt og 1,5 m bredt. I denne trange kroken laget mormor fantastisk mat til seks personer, i halvmørke og uten noen som helst komfort. Mormor gjorde grovarbeidet, og morfar satte prikken over i-en. Om sommeren ble flokken dobbelt så stor, for da kom slektningene, som hadde flyttet til Sverige, på besøk. Spiseområdet var rommelig, med plass til tolv personer rundt bordet. Rommet var alltid fullt av mennesker. Jeg kan fortsatt føle varmen fra kjøkkenet og duften av caffè latte som jeg drakk med gårsdagens brød i før jeg gikk til nonneskolen. Lukten av min elskede mormor, en bitter kvinne med langt, misfornøyd ansikt og skrå skuldre.

Nyhetene fikk man ved matbordet, akkurat som vi får dem fra TV eller radio, på slaget klokken 13. Alle bidro med historier, om landsbybeboerne, arbeidet, prosten og prester, ulykker og suksesser. Iblant snakket de voksne i koder for å skåne de små, og disse kodene, knyttet til visse ansiktsuttrykk, var mer talende enn ordene. Og jeg fikk rede på alt! Den gang som nå spilte maten en viktig rolle i en families liv. Supermarkeder finnes overalt, men man har fortsatt sin slakter, sin grønnsakshandler og sitt meieri. Man kjøper vin på vingårdene. Og så er det markedet. Hver lille landsby, bydel og større nabolag har sin spesielle markedsdag hver uke. Da jeg fikk min egen familie, ble kjøkkenet selve hjertet i hjemmet. Etter baderommet er det det første rommet man går til om morgenen, og det siste man setter seg ned i med en kopp te eller et glass vin før man går til sengs. Selv om vi nesten alltid har hatt små kjøkken, var det naturlig å oppholde seg der. Der satt vi når venner kom på besøk, der satt barna så lenge de var små, med kassene med lego som de krafset i som marsvin, og der gjorde de leksene sine. Etter mange år i Norden flyttet jeg tilbake til Italia. Der begynte jeg litt etter litt å gjenskape stemningen fra min barndoms kjøkken. Jeg var ikke ute etter et vakkert kjøkken, men et kjøkken med duftene fra barndommen. I begynnelsen var vi imidlertid fortsatt nordboere. Når venner stakk innom ved sekstiden om kvelden og så oss spise, lo de. ”Dere spiser jo som høns!”, sa de. Hønsene spiser tidlig, og her er klokken seks bare tidlig ettermiddag. Etter hvert ble vi italienere. Vi spiser sesongens frukt og grønnsaker. Etter 30 år i Norden ofret vi ikke årstidene en tanke når det gjaldt maten, vi tilpasset oss bare tilbudet i dagligvarebutikkene. Nå leter vi opp småprodusenter med godt omdømme. Iblant reiser vi langt for å oppsøke dem. Drikker vin og mineralvann til maten. Spiser til faste tider og absolutt ikke før åtte om kvelden. Én ting har vi beholdt fra årene våre i Norden, både til lunsj og middag: én rett pluss grønnsaker. Italienske familier spiser «ordentlige» måltider. Ofte en liten forrett, deretter pasta eller ris, og så kjøtt eller fisk med grønnsaker. Måltidet avsluttes med frukt. En svensk venninne som er gift med en italiener, beklaget seg, ikke bare over de stadige trerettersmåltidene, men også over at hun var nødt til å bli sittende ved matbordet under hele måltidet, som varte minst halvannen time.

”dere spiser jo som høns!”

En italiensk journalist som hadde vært på matreise i Norge og Sverige, sa da hun fikk høre at jeg kom fra Sverige: ”Der oppe er dere jo helt gale etter søtsaker!” Jeg ble paff. Hvor hadde hun det fra? Jeg fortalte det til sønnen min, som svarte: ”Maset etter lørdagsgodt begynner jo allerede i spedbarnsalderen!” Jeg så for meg overdrevne bilder av unge og gamle som jafset i seg godteri og kaker. Men plutselig husket jeg alle hyllene med smågodt. Jeg ble minnet om ord som TV-godteri. Hun tok kanskje ikke så feil likevel. Nå er vi bare to i et hus i skogen i skråningen opp mot Monte Baldo, mannen min og jeg. Vi sitter ofte på kjøkkenet og lytter til knitringen fra teglsteinskaminen, drikker et glass vin og spiser ristede kastanjer. Stemningen innbyr ikke til mye snakk, det er som om varmen fra kaminen, kastanjene og den tette tåken får oss til å synke inn i egne tanker. Det er en herlig og varm stillhet. Iblant trenger man litt ekstra for å føle seg helt rolig og tilfreds på kjøkkenet, det rommet vi helst oppholder oss i.

Kategori: Hjemme hos Tags: Hjemme hos, Sommer